Det var en gang når levde et lite pinnsvin i en stor skog. Pinnsvinet trivdes i skogen: sola skinte alltid der, hyggelige fugler sang opp i trær, og livet hans var sorgløst, og verden hans var vakker og lys.
En gang ble pinnsvinet sulten og bestemte seg til å gå til skogen for å finne noe å spise. Han lurte at det kunne være ganske bra å ha noe sopp til middagen sin, så gikk han rett til den næreste sopplysning. Sopp så ganske velsmakende ut, så har han straks rakt håndene til dem for å plukke dem…
— Ikke plukk meg! — hørte pinnsvinet plutselig
— Men… hvem snakker? — spurte han.
— Det er meg, det lille soppet! Vær så snill, ikke plukk meg! Jeg har mange barn som behøver hjelpen min til å vokse opp!
Pinnsvinet da så at det var flere veldig små sopp rundt dette som snakket med ham. Han har vært et anstendige pinnsvinet, og derfor sa han:
— Bare bra. Jeg vil ikke spise du da.
— Tusen takk, det snilleste pinnsvinet! Tusen takk, — gråt den glad mamma-sopp, men pinnsvinet har ikke hørt det for han gikk videre i hans søk for mat.
Snart funnet han en pen bringebærbusk. Men straks at han har rakt de lille potene sine til den busk, hørte han den stille stemmen igjen:
— Nei! Ikke plukk meg! Vær så snill!
— Hvem er det som snakker?
— Det er meg, det lille bringebær! Ikke drep meg, jeg er ivrig etter å leve!
— Men jeg er så sulten! Jeg kan knapt gå… — sa pinnsvinet i en døende stemme.
— Å, det snilleste pinnsvinet, vær barmhjertig! Finn deg noe annet for å spise, ikke spis meg!
Og så gikk pinnsvinet videre og videre. Alt som kunne han finne på veien hans ba ham om nåde, så har det lite pinnsvinet spist ingenting. Han har vært meget hyggelig og snill, så han kunne ikke gjøre noe mot noens ønske.
Før eller senere, natta har lagt seg ned på skogen. Det lite pinnsvinet ble absolutt trøtt og sultet seg ut, så besvimte han på en lysning. Men heldigvis snart har en sopplukker funnet ham, vakte ham opp, og spurte om hva har skjedd. Pinnsvinet har fortalt den sture historien hans til Sopplukkeren.
— For en spennende sak! — sa Sopplukkeren. Han har gitt pinnsvinet noe sopp for a spise, også skrev han en lapp, ga den til pinnsvinet og sa:
— Gå til et skogsapotek, vis dem denne lapp og alt skal blir bedre snart.
Så har pinnsvinet gjort. Han har gått til apoteket og fikk der en stor krukke som var merket «Haloperidol». Siden da begynte han å ta en tablet tre gang om dagen, og mat har ikke snakket med ham igjen.
Slutten.
Nå gå lå deg ned i sengen. Ikke glem å ta tablettene dine! Gode drømmer, gutter og jenter.